Det er typisk norsk å være fornuftig. Vi finner skjønnhet i det praktiske og funksjonelle. Det gjelder ikke minst når vi skal møblere et hjem. En god stol, for eksempel, skal først og fremst være god å sitte i.
Stolen som Bjørn Båsen har laget og gitt tittelen A delicate Slumber strider mot slike norske verdier. Møbelet står og tripper på to føtter med ryggen i fritt svev. Det er umulig å sitte i den. Fotskammelen svulmer av gull, forsiringer og blondeputer og gir ingen avlastning for foten. Den nekter å følge fornuftens regler. Ved første øyekast virker den likevel vakker, ja nesten erotisk. Stolbena minner om fete kvinnelår. Men stolryggen er grotesk. Vi ser inn i et hulrom med porøse vegger og åpne årer, som om den var levende. Stolen vender seg mot oss. Jeg kjenner et sterkt ubehag.
Men som kunsthistoriker blir jeg nysgjerrig. Hva er det Båsen vil fortelle oss?
I mitt forsøk på å finne et svar reiste jeg til Paris for å spørre Per Buvik, professor i litteratur-vitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har nettopp avsluttet sitt bidrag til arbeidet med nyutgivelsen av romanene og novellene til den franske forfatteren Joris-Karl Huysmans (1848-1907) i storforlaget Gallimards prestisjefylte «Pleiade-bibliotek», the top of the top i Frankrikes litterære verden.
Også Båsen har vært opptatt av Huysmans, og særlig av kultboken À rebours (1884), som i 1998 kom ut på norsk med tittelen Mot strømmen. Den er blitt kalt for «Dekadansens Bibel».
Hovedpersonen i romanen er hertug des Esseintes. Han har trukket seg tilbake fra samfunnet og lever isolert i sin herskapelige bolig på landet.
— Hvordan ser det ut hjemme hos hertugen? spør jeg.
— Han bor i et avsondret gammelt, nyoppusset slott, der han har installert seg i andre etasje, mens tjenerskapet holder til i første. Hans rom er fylt med rikholdige bokhyller, kunstverk og eksotisk møblement, for en del av religiøs karakter. En «eventyrlig altertavle formet som et triptykon» inneholder for eksempel tre dikt av Baudelaire, «kopiert på autentisk pergament med enestående missal-bokstavtyper og utsøkte illuminasjoner». Det midtre diktet er sonetten «Any where out of the world».Etter inspirasjon fra Baudelaires store forbilde Edgar Allan Poes The Narrative of Arthur Gordon Pym er rommene for øvrig utformet som om des Esseintes befant seg om bord i et skip. Spisestuen minner om en lugar med buet tak, og noen ganger tenker han seg at han står på mellomdekket på en brigg. I veggen har han fått laget et koøye. For øvrig gleder han seg over akvarium med vann i alle slags fargenyanser og fylt med «fantastiske, mekaniske fisker, satt sammen som et urverk».Alt er kunstig i des Eseintes’ hjem. Eller alt er kunst – i den grad kunst kan defineres som konkretisering av fantasiens overskridelse av naturen og det naturgitte.Særlig berømt er i så måte den skilpadden hertugen får brakt hjem og forsyner med de vakreste utsmykninger – inntil den ikke lenger er et levende dyr, men nettopp et kunstverk.Jeg må også nevne at des Esseintes har en forkjærlighet for kunstige blomster – og ikke bare imitasjoner av naturlige blomster, men også naturlige som er imitasjoner av kunstige, og kunstige som imiterer andre kunstige. Kvintessessen i hans og i hele dekadsansens program ligger i uttalelsen: «Naturen har utspilt sin rolle.» I dette ligger det selvsagt også en sterk protest mot naturalismen og dens ideologi, som er tvers igjennom materialistisk.
— Hvorfor velger des Esseintes denne livsformen og møblerer hjemmet sitt på denne måten?
— Han er den siste gjenlevende i en gammel adelsslekt, og er 30 år gammel når han tar farvel med Paris. Der har han prøvd «alt», som man gjerne sier, men han har også fått nok av alt – unntatt av kunsten, litteraturen og de religiøse ritualene, som fortsetter å fylle hans indre liv i den nye tilværelsen.Han har også hatt noen skjellsettende erotiske erfaringer som har etterlatt uutslettelige minner han nyter å bearbeide. Det var den sosiale omgang som var problemet. Han holdt ikke lenger ut å være henvist til andre mennesker med bare materialistiske verdier. Han trodde ikke på idéen om stadig fremskritt, for i hans øyne innebærer fremskrittet også konstant økende fremmedgjøring og tingliggjøring – og tomhet. Den eneste redningen han til slutt så, var helt individuell og besto i å gjøre sitt eget liv til et kunstverk. Det er det idealet han vil prøve å realisere der han har bosatt seg i Fontenay-aux-Roses.Des Esseintes er desperat, fordi han søker etter en mening som ikke finnes, og som derfor bare kan skapes kunstig – så lenge det går. For til slutt må han godta legens påbud om igjen å menge seg med andre mennesker – dersom han da ikke vil dø.Han vender tilbake til Paris, men ikke som den samme som før. Han er nå en mann underveis mot en radikalt annerledes tilværelse, slik det fremgår av den bønnen som avslutter À rebours: «Herre, ha barmhjertighet med den kristne som tviler, med den vantro som gjerne vil tro.»Her identifiserer opplagt Huysmans seg med sin hovedperson. For forfatteren er selv underveis, noe hans senere, katolske forfatterskap er et vitnesbyrd om.
— Hvorfor er franskmennene så opptatt av Huysmans i dag? Det har jo i lange tider nærmest ukentlig stått en artikkel om Huysmans i franske aviser og ukemagasiner.
— Huysmans var lenge en forfatter først og fremst for katolikker, selv om han også ble ivrig lest av andre store diktere som André Breton, Paul Valéry og Julien Gracq, og selv om À rebours straks ble dyrket av dekadanseforfattere som Oscar Wilde.I dag, med kriser av alle slag og på alle nivåer i Europa, ikke minst i Frankrike, er det mange som ser at Huysmans’ skildringer av verdioppløsning og verdikriser på slutten av 1800-tallet har en forbløffende aktualitet. Det gjelder både forfatterskapet før À rebours, den delen man gjerne kaller naturalistisk, det gjelder À rebours selvsagt, og det gjelder likeledes den siste delen av forfatterskapet, som gjerne kalles katolsk, men som også inneholder skildringer av eksistensielle kriser og kamper.Ellers kommer vi ikke utenom at den omdebatterte Michel Houellebecq i 2015 bidro sterkt til å fornye interessen for Huysmans. Hovedpersonen i hans roman Underkastelse er, som noen sikkert husker, litteraturprofessor med Huysmans’ forfatterskap som spesiale. Handlingen utspiller seg i et kriserammet Frankrike hvor de tradisjonelle vestlige verdier står for fall. Boken slutter med at franskmennene velger en muslim til president.
— Ser du noe slektskap mellom Båsens stol og den franske dekadansen?
— Kanskje kan vi si at både Båsen, Huysmans og de dekadansekunstnerne han fremhever, for eksempel Gustave Moreau, Odilon Redon og Félicien Rops, ser glimt av pervers skjønnhet i det som for andre er sammenbrudd og forfall. Nettopp dette var et av den kunstneriske dekadansens kjennetegn. Stolen gir dessuten assosiasjoner til barokken og livsnytelsen hos en utdødd overklasse. Båsen lager kunst av den europeiske sivilisasjonens etterlatenskaper, som gamle stilmøbler og porselen. Men opp av historiens ruiner stiger en vakker, ny verden. Er det ikke Wonderland din nye bok om Båsen heter? Dette er spennende.