Hva ser du i Vigelandsparken? Nakne mennesker eller skulpturer? Å se noe som kunst handler om å heve seg over kroppen. Bare små barn tror de er omgitt av nakne menn. Og kanskje Bjørn Hatterud?
Combat des Animaux heter ett av Båsens verk. Et praktmøbel i blankpusset mahogni, ville jeg si. Men av en eller annen grunn klarer det ikke å oppføre seg som et møbel. Objektet ligger på gulvet, helt utslått. Hva er det som foregår? Dette er jo ingen forfinet form, men en levende organisme som ligger og spreller. Her er det vanskelig å anlegge et estetisk blikk. Vi må se på en annen måte. Men hvordan?
En ettermiddag i mars tar jeg en telefon til Bjørn Hatterud, forfatteren av boken Mot normalt fra 2018, som stadig trykkes i nye opplag. Den er som knyttneve mot forestillingen om det nøytrale og uskyldige øyet, som ikke besudles av det sanselige og kroppslige. Med andre ord: her har vi mannen som kan hjelpe oss videre med Combat des Animaux.
— Dette er en av dine favoritter, Hatterud, du har selv pekt det ut blant alle verkene som er gjengitt i Wonderland. Hva er det som gjør akkurat det så spesielt?
— Det jeg liker ved Combat des Animaux er at det er så dysfunksjonelt. Verket ser ut som et skap eller møbel som ikke kan brukes til noe. Det har en form og fasong som ser ut som noe organisk skrapt opp fra havets bunn, eller noe flytende i vannet nederst i søppelposen forstørret til menneskestørrelse. Det er umulig å bruke dette møbelet til noe, det er umulig å gi det et vanlig møbelnavn eller putte det i vanlige tankekategorier. Samtidig er det jo så fint, fordi det gir blikket noe å leke med! Det er en selsom skapning, på sida av de tingene vi er vant til å se.
— Slik jeg leser Mot normalt, gjør du kroppen til hovedpersonen i livet ditt. Hvorfor det?
— Det å ha en kropp er jo en av de tingene vi mennesker har felles. Vi glemmer nesten at den er der, og tar den for gitt. Samtidig er måten vi ser og tenker rundt kropper preget av vanetenkning, ideologier og fordommer. Vi er vant til «normale» kropper. Når noen har funksjonsnedsettelser, sånn som jeg har, så bryter det med forestillinger om hvordan kropper skal være. Det samme bruddet med forestillinger rundt kropp kan oppstå når noen er skeive. Jeg er homo selv, dermed passer jeg ikke til forventingene om hvordan en mannekropp skal brukes i en intim setting. Mange funksjonsfriske synes annerledes kropper kan være vanskelige å forholde seg til, det oppstår fort hierarkier der de velfungerende kroppene tillegges mer verdi enn de med annerledes eller nedsatt funksjon. Særlig er dette fordi kropper som er annerledes kan framstå som irrasjonelle eller ubrukbare for mange. Funksjonsnedsettelser kan reelt sett gjøre folk mindre produktive i en produksjonsøkonomi. Homo-sex gir ikke avkom. Funksjonalitet er dessverre noe man gjerne fester seg ved når kroppers sosiale verdi settes. Slik jeg ser det er avvik ofte vakkert, og noe man skal kunne dvele ved og fetisjere om man tør. Combat des Animaux av Bjørn Båsen formidler et blikk for det som er organisk annerledes, verket lærer oss å se etter de andre formene.
— Ifølge Pierre Bourdieu, selve kongen i sosiologisk teori, klarer aldri folk fra de lavere klasser å heve seg over hverdagslivet når de ser på kunst. Hva tenker du om det?
— Her tror jeg nok at Bourdieu er preget av sin egen klassetilhørighet. Hvis man tenker som Gadamer at folks ulike holdninger og meninger kommer av ulik forståelseshorisont, så viser Bourdieu liten vilje til å sette seg inn i andres sted. Forståelseshorisont betyr kort fortalt at vi alle ser fenomener, gjenstander og handlinger fra ett gitt eller tillært ståsted. Hvis vi aktivt jobber for det kan vi lære oss ståstedet til en annen person, og da se de samme fenomenene, gjenstandene og handlingene på den andre personens vis. Jeg tror ikke at Bourdieu har jobbet hardt for å innta ståstedet til det han kalle de lavere klasser. Det geniale med Bjørn Båsens kunst er at den nettopp klarer å appelere og kommunisere til folk av helt ulik klassebakgrunn og med ulik forståelseshorisont samtidig. Det ligger lag av informasjon i verkene som kan sees på mange måter.
— Det andre verket du har valgt fra Wonderland, er The Little Pink Bridge. Hvorfor?
— Både Bjørn Båsen og jeg er homofile. Det å ha denne seksuelle legningen åpner for mange homofile muligheter til å innta andre blikk på livet og til å gjøre andre valg. Å være homofil gjør at vi blir fritatt enkelte sosiale normer og vi får velge mellom å leve ut en opprinnelig gitt identitet og en skeiv identitet. Båsen og jeg er begge to homoer fra bygda. Gjennom vår skeive identitet har vi fått tilgang på en rekke muligheter som vi ikke ville ha fått dersom vi ikke var skeive. Samtidig har bakgrunnen fra bygda gitt oss muligheten til å knytte oss til et rammeverk av tradisjon, kontinuitet og rurale verdier. Båsens lille, rosa bru opplever jeg som brua mellom disse to identitetene som vi begge pendler mellom. For meg er dette bildet dermed djupt personlig.
— Det er det for meg, også, men på en helt annen måte. Dette er kunst som vekker ulike assosiasjoner. Undring. Det er derfor boken heter Wonderland
