Ghosts

Det spøkte på Galleri LNM høsten 2020 da Bjørn Båsen stilte ut. Gamle idoler som Peter Tsjaikovskij, Marquis de Sade og H.P. Lovecraft romsterte i skapene. «Gjengangere» kaller han dem. «De har en tendens til å komme og gå. Du kan nærmest være besatt av dem i noen år, for så å glemme dem. Men de blir aldri helt borte. Når som helst kan de tre ut av mørket», sier han i intervjuet i Magasinet KUNST, nr. 4, 2020. Tiden har kommet for å gjøre opp regnskap. Hvor går veien videre? Utstillingen Ghosts tar opp tråden fra boken Wonderland. Om Bjørn Båsens kunst (2020), hvor det uhyggelige og det dekadente er sentrale tema.

Anmeldelse i Klassekampen

«[ ] her er svære partier med godt over middels innsiktsfull nærlesing av
kunstnerskapet, nedtegnet med besettelsen til en grevling som ikke
slipper taket før det knaser i beinet.»

Wonderland. Om Bjørn Båsens kunst, anmeldt av Tommy Olsson i Klassekampen 20. mai. 

Lenke til anmeldelsen.

Mot normalt

Hva ser du i Vigelandsparken? Nakne mennesker eller skulpturer? Å se noe som kunst handler om å heve seg over kroppen. Bare små barn tror de er omgitt av nakne menn. Og kanskje Bjørn Hatterud?

Combat des Animaux heter ett av Båsens verk. Et praktmøbel i blankpusset mahogni, ville jeg si. Men av en eller annen grunn klarer det ikke å oppføre seg som et møbel. Objektet ligger på gulvet, helt utslått. Hva er det som foregår? Dette er jo ingen forfinet form, men en levende organisme som ligger og spreller. Her er det vanskelig å anlegge et estetisk blikk. Vi må se på en annen måte. Men hvordan?

En ettermiddag i mars tar jeg en telefon til Bjørn Hatterud, forfatteren av boken Mot normalt fra 2018, som stadig trykkes i nye opplag. Den er som knyttneve mot forestillingen om det nøytrale og uskyldige øyet, som ikke besudles av det sanselige og kroppslige. Med andre ord: her har vi mannen som kan hjelpe oss videre med Combat des Animaux.

— Dette er en av dine favoritter, Hatterud, du har selv pekt det ut blant alle verkene som er gjengitt i Wonderland. Hva er det som gjør akkurat det så spesielt?

— Det jeg liker ved Combat des Animaux er at det er så dysfunksjonelt. Verket ser ut som et skap eller møbel som ikke kan brukes til noe. Det har en form og fasong som ser ut som noe organisk skrapt opp fra havets bunn, eller noe flytende i vannet nederst i søppelposen forstørret til menneskestørrelse. Det er umulig å bruke dette møbelet til noe, det er umulig å gi det et vanlig møbelnavn eller putte det i vanlige tankekategorier. Samtidig er det jo så fint, fordi det gir blikket noe å leke med! Det er en selsom skapning, på sida av de tingene vi er vant til å se.

— Slik jeg leser Mot normalt, gjør du kroppen til hovedpersonen i livet ditt. Hvorfor det?

— Det å ha en kropp er jo en av de tingene vi mennesker har felles. Vi glemmer nesten at den er der, og tar den for gitt. Samtidig er måten vi ser og tenker rundt kropper preget av vanetenkning, ideologier og fordommer. Vi er vant til «normale» kropper. Når noen har funksjonsnedsettelser, sånn som jeg har, så bryter det med forestillinger om hvordan kropper skal være. Det samme bruddet med forestillinger rundt kropp kan oppstå når noen er skeive. Jeg er homo selv, dermed passer jeg ikke til forventingene om hvordan en mannekropp skal brukes i en intim setting. Mange funksjonsfriske synes annerledes kropper kan være vanskelige å forholde seg til, det oppstår fort hierarkier der de velfungerende kroppene tillegges mer verdi enn de med annerledes eller nedsatt funksjon. Særlig er dette fordi kropper som er annerledes kan framstå som irrasjonelle eller ubrukbare for mange. Funksjonsnedsettelser kan reelt sett gjøre folk mindre produktive i en produksjonsøkonomi. Homo-sex gir ikke avkom. Funksjonalitet er dessverre noe man gjerne fester seg ved når kroppers sosiale verdi settes. Slik jeg ser det er avvik ofte vakkert, og noe man skal kunne dvele ved og fetisjere om man tør. Combat des Animaux av Bjørn Båsen formidler et blikk for det som er organisk annerledes, verket lærer oss å se etter de andre formene.

— Ifølge Pierre Bourdieu, selve kongen i sosiologisk teori, klarer aldri folk fra de lavere klasser å heve seg over hverdagslivet når de ser på kunst. Hva tenker du om det?

— Her tror jeg nok at Bourdieu er preget av sin egen klassetilhørighet. Hvis man tenker som Gadamer at folks ulike holdninger og meninger kommer av ulik forståelseshorisont, så viser Bourdieu liten vilje til å sette seg inn i andres sted. Forståelseshorisont betyr kort fortalt at vi alle ser fenomener, gjenstander og handlinger fra ett gitt eller tillært ståsted. Hvis vi aktivt jobber for det kan vi lære oss ståstedet til en annen person, og da se de samme fenomenene, gjenstandene og handlingene på den andre personens vis. Jeg tror ikke at Bourdieu har jobbet hardt for å innta ståstedet til det han kalle de lavere klasser. Det geniale med Bjørn Båsens kunst er at den nettopp klarer å appelere og kommunisere til folk av helt ulik klassebakgrunn og med ulik forståelseshorisont samtidig. Det ligger lag av informasjon i verkene som kan sees på mange måter.

— Det andre verket du har valgt fra Wonderland, er The Little Pink Bridge. Hvorfor?

— Både Bjørn Båsen og jeg er homofile. Det å ha denne seksuelle legningen åpner for mange homofile muligheter til å innta andre blikk på livet og til å gjøre andre valg. Å være homofil gjør at vi blir fritatt enkelte sosiale normer og vi får velge mellom å leve ut en opprinnelig gitt identitet og en skeiv identitet. Båsen og jeg er begge to homoer fra bygda. Gjennom vår skeive identitet har vi fått tilgang på en rekke muligheter som vi ikke ville ha fått dersom vi ikke var skeive. Samtidig har bakgrunnen fra bygda gitt oss muligheten til å knytte oss til et rammeverk av tradisjon, kontinuitet og rurale verdier. Båsens lille, rosa bru opplever jeg som brua mellom disse to identitetene som vi begge pendler mellom. For meg er dette bildet dermed djupt personlig.

— Det er det for meg, også, men på en helt annen måte. Dette er kunst som vekker ulike assosiasjoner. Undring. Det er derfor boken heter Wonderland

En stol gjør opprør — i dekadansens tegn

Det er typisk norsk å være fornuftig. Vi finner skjønnhet i det praktiske og funksjonelle. Det gjelder ikke minst når vi skal møblere et hjem. En god stol, for eksempel, skal først og fremst være god å sitte i.

Stolen som Bjørn Båsen har laget og gitt tittelen A delicate Slumber strider mot slike norske verdier. Møbelet står og tripper på to føtter med ryggen i fritt svev. Det er umulig å sitte i den. Fotskammelen svulmer av gull, forsiringer og blondeputer og gir ingen avlastning for foten. Den nekter å følge fornuftens regler. Ved første øyekast virker den likevel vakker, ja nesten erotisk. Stolbena minner om fete kvinnelår. Men stolryggen er grotesk. Vi ser inn i et hulrom med porøse vegger og åpne årer, som om den var levende. Stolen vender seg mot oss. Jeg kjenner et sterkt ubehag.

Men som kunsthistoriker blir jeg nysgjerrig. Hva er det Båsen vil fortelle oss?

I mitt forsøk på å finne et svar reiste jeg til Paris for å spørre Per Buvik, professor i litteratur-vitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har nettopp avsluttet sitt bidrag til arbeidet med nyutgivelsen av romanene og novellene til den franske forfatteren Joris-Karl Huysmans (1848-1907) i storforlaget Gallimards prestisjefylte «Pleiade-bibliotek», the top of the top i Frankrikes litterære verden.

Også Båsen har vært opptatt av Huysmans, og særlig av kultboken À rebours (1884), som i 1998 kom ut på norsk med tittelen Mot strømmen. Den er blitt kalt for «Dekadansens Bibel».

Hovedpersonen i romanen er hertug des Esseintes. Han har trukket seg tilbake fra samfunnet og lever isolert i sin herskapelige bolig på landet.

— Hvordan ser det ut hjemme hos hertugen? spør jeg.

— Han bor i et avsondret gammelt, nyoppusset slott, der han har installert seg i andre etasje, mens tjenerskapet holder til i første. Hans rom er fylt med rikholdige bokhyller, kunstverk og eksotisk møblement, for en del av religiøs karakter. En «eventyrlig altertavle formet som et triptykon» inneholder for eksempel tre dikt av Baudelaire, «kopiert på autentisk pergament med enestående missal-bokstavtyper og utsøkte illuminasjoner». Det midtre diktet er sonetten «Any where out of the world».Etter inspirasjon fra Baudelaires store forbilde Edgar Allan Poes The Narrative of Arthur Gordon Pym er rommene for øvrig utformet som om des Esseintes befant seg om bord i et skip. Spisestuen minner om en lugar med buet tak, og noen ganger tenker han seg at han står på mellomdekket på en brigg. I veggen har han fått laget et koøye. For øvrig gleder han seg over akvarium med vann i alle slags fargenyanser og fylt med «fantastiske, mekaniske fisker, satt sammen som et urverk».Alt er kunstig i des Eseintes’ hjem. Eller alt er kunst – i den grad kunst kan defineres som konkretisering av fantasiens overskridelse av naturen og det naturgitte.Særlig berømt er i så måte den skilpadden hertugen får brakt hjem og forsyner med de vakreste utsmykninger – inntil den ikke lenger er et levende dyr, men nettopp et kunstverk.Jeg må også nevne at des Esseintes har en forkjærlighet for kunstige blomster – og ikke bare imitasjoner av naturlige blomster, men også naturlige som er imitasjoner av kunstige, og kunstige som imiterer andre kunstige. Kvintessessen i hans og i hele dekadsansens program ligger i uttalelsen: «Naturen har utspilt sin rolle.» I dette ligger det selvsagt også en sterk protest mot naturalismen og dens ideologi, som er tvers igjennom materialistisk.

— Hvorfor velger des Esseintes denne livsformen og møblerer hjemmet sitt på denne måten?

— Han er den siste gjenlevende i en gammel adelsslekt, og er 30 år gammel når han tar farvel med Paris. Der har han prøvd «alt», som man gjerne sier, men han har også fått nok av alt – unntatt av kunsten, litteraturen og de religiøse ritualene, som fortsetter å fylle hans indre liv i den nye tilværelsen.Han har også hatt noen skjellsettende erotiske erfaringer som har etterlatt  uutslettelige minner han nyter å bearbeide. Det var den sosiale omgang som var problemet. Han holdt ikke lenger ut å være henvist til andre mennesker med bare materialistiske verdier. Han trodde ikke på idéen om stadig fremskritt, for i hans øyne innebærer fremskrittet også konstant økende fremmedgjøring og tingliggjøring – og tomhet. Den eneste redningen han til slutt så, var helt individuell og besto i å gjøre sitt eget liv til et kunstverk. Det er det idealet han vil prøve å realisere der han har bosatt seg i Fontenay-aux-Roses.Des Esseintes er desperat, fordi han søker etter en mening som ikke finnes, og som derfor bare kan skapes kunstig – så lenge det går. For til slutt må han godta legens påbud om igjen å menge seg med andre mennesker – dersom han da ikke vil dø.Han vender tilbake til Paris, men ikke som den samme som før. Han er nå en mann underveis mot en radikalt annerledes tilværelse, slik det fremgår av den bønnen som avslutter À rebours: «Herre, ha barmhjertighet med den kristne som tviler, med den vantro som gjerne vil tro.»Her identifiserer opplagt Huysmans seg med sin hovedperson. For forfatteren er selv underveis, noe hans senere, katolske forfatterskap er et vitnesbyrd om.

— Hvorfor er franskmennene så opptatt av Huysmans i dag? Det har jo i lange tider nærmest ukentlig stått en artikkel om Huysmans i franske aviser og ukemagasiner.

— Huysmans var lenge en forfatter først og fremst for katolikker, selv om han også ble ivrig lest av andre store diktere som André Breton, Paul Valéry og Julien Gracq, og selv om À rebours straks ble dyrket av dekadanseforfattere som Oscar Wilde.I dag, med kriser av alle slag og på alle nivåer i Europa, ikke minst i Frankrike, er det mange som ser at Huysmans’ skildringer av verdioppløsning og verdikriser på slutten av 1800-tallet har en forbløffende aktualitet. Det gjelder både forfatterskapet før À rebours, den delen man gjerne kaller naturalistisk, det gjelder À rebours selvsagt, og det gjelder likeledes den siste delen av forfatterskapet, som gjerne kalles katolsk, men som også inneholder skildringer av eksistensielle kriser og kamper.Ellers kommer vi ikke utenom at den omdebatterte Michel Houellebecq i 2015 bidro sterkt til å fornye interessen for Huysmans. Hovedpersonen i hans roman Underkastelse er, som noen sikkert husker, litteraturprofessor med Huysmans’ forfatterskap som spesiale. Handlingen utspiller seg i et kriserammet Frankrike hvor de tradisjonelle vestlige verdier står for fall. Boken slutter med at franskmennene velger en muslim til president.

— Ser du noe slektskap mellom Båsens stol og den franske dekadansen?

— Kanskje kan vi si at både Båsen, Huysmans og de dekadansekunstnerne han fremhever, for eksempel Gustave Moreau, Odilon Redon og Félicien Rops, ser glimt av pervers skjønnhet i det som for andre er sammenbrudd og forfall. Nettopp dette var et av den kunstneriske dekadansens kjennetegn. Stolen gir dessuten assosiasjoner til barokken og livsnytelsen hos en utdødd overklasse. Båsen lager kunst av den europeiske sivilisasjonens etterlatenskaper, som gamle stilmøbler og porselen. Men opp av historiens ruiner stiger en vakker, ny verden. Er det ikke Wonderland din nye bok om Båsen heter? Dette er spennende.

Nyhetsbrev nr. 2

Skilpadde i Paris

Den 26. november åpnet Musée d’Orsay dørene for utstillingen Joris-Karl Huysmans critique d’art. Huysmans (1848-1907) er kritikeren som så skjønnheten i nattelivet og skitne bakgater i Paris, og løftet impresjonistene frem i rampelyset.

Men Huysmans betydning for kunsten stopper ikke her. Da jeg besøkte Bjørn Båsen på atelieret hans i Eggedal, hentet han en bok ut av bokhyllen. Det var Huysmans roman Á Rebour, ofte kalt for dekadansens Bibel. Se intervjuet Mot strømmen https://www.sirimeyer.no/kunstneren-forteller/mot-strommen/

Denne kultromanen handler om en hertug som vender ryggen til samfunnet og skaper seg en egen verden. Han vil leve et liv i skjønnhet. Derfor kjøper han et orientalsk teppe som er alladingult og plommefiolett, med et sølvglinsende skjær. Men han er ikke helt fornøyd. Noen dager senere streifer han på måfå gjennom gatene i Paris. Det var der han så den: en diger skilpadde. Vel hjemme plasserer han dyret på teppet og studerer det inngående. Resultatet var nedslående, gløden i fargetonene ble ikke sterkere. Men hva med å glasere skjoldet med gull? Det virket. Skilpadden strålte; de kjedelige fargetonene ble drevet tilbake og teppet ble enda vakrere. Hertugen var henrykt. Men ville ikke effekten bli enda større om man felte edle stener inn i skallet? Da skilpadden var overøst av gull og edelstener, satt hertugen lenge og observerte den. Den hadde søkt ly i et hjørne av spisestuen og lå der og skinte i halvmørket. Han var fullkomment lykkelig.

Skilpadden dør av den grusomme behandlingen. Men hertugen føler ingen skyld. Tvert imot. Han forakter naturen og dyrker estetikken.

A delicate Slumber heter et av Båsens verk. Stolen med fotskammelen svulmer av gull, forsiringer og blondeputer. Den har en historisk patina som fører tankene tilbake til barokkens og rokokkoens sofistikerte livsstil. Men den er ikke behagelig å sitte på. Møbelet står og tripper på to føtter med stolryggen i fritt svev. Stolbena minner om fete kvinnelår. Vi er tilbake i dekadansens estetikk, milevidt fra norske verdier som det sunne, naturlige og funksjonelle. Les mer om dette i Wonderland. Om Bjørn Båsens kunst, som snart kommer ut.

Boken er skrevet av Siri Meyer, professor i kunsthistorie.

Vil du vite mer? Skriv gjerne til: post@kalliope.no

Last ned nyhetsbrevet (PDF)

Nyhetsbrev nr. 1

Uhygge i London

«Dress code: Smart, with your most uncanny mask.» Slik lød det da Freud Museum nettopp inviterte publikum til fest for å feire 100-årsdagen for Freuds berømte essay Das unheimliche Få andre akademiske tekster nyter samme popularitet. Dobbeltgjengere, mekaniske dukker, monstre og andre halvdøde skapninger strømmet inn i huset. Utstillingen The Uncanny vises fra 30. oktober 2019 til 9. februar 2020.

Hvorfor har vi en dragning mot det vi frykter? Freud hadde opplevd det selv. En varm sommerdag mens han vandret rundt i en italiensk småby, gikk han inn i en gate hvor prostituerte kvinner kikket på ham fra vinduene. Han løp vekk. Han skriver:

Men etter å ha vandret formålsløst rundt en stund til, befant jeg meg plutselig igjen i den samme gaten, der jeg nå begynte å vekke oppsikt, og at jeg nå fjernet meg raskt, førte bare til at jeg på en ny omvei ble dirigert tilbake dit. Jeg ble da grepet av en følelse som jeg bare kan betegne som uhyggelig.

Det er noe tvangsmessig over det uhyggelige, som Freud påpeker i sitt essay. En sterk og ufrivillig fascinasjon. Det «unheimliche» har dessuten har et annet påfallende trekk: det er hverken nytt eller overraskende. Vi kjenner det allerede. Skrekken er en forkledning av noe «hjemlig».

Dette er tema i boken Mot strømmen. Om Bjørn Båsens kunst. Båsen maler gjerne bilder med porselen som motiv. Glitrende oppsatser fra de rikes bord, med assosiasjoner til sjenerøs selskapelighet i pent møblerte hjem. Men det er bare på overflaten. Uhyggen kommer krypende. De vakre porselensgjenstandene antar monstrøse former. Noen minner om skytevåpen, andre om dusjhoder fra et gasskammer. Og i bakgrunnen henrettes mennesker med spade og pistol.

I disse dager legger Båsen siste hånd på et maleri i serien Krønike, som fremstiller hus. Tittelen høres tilforlatelig ut, som et gammelt eventyr. Det gjelder også det koselige tyrolerhuset med gjøkur i gavlen i et vakkert alpelandskap. Men ryktene forteller at de ordinære formene er et skalkeskjul for høyreekstremistisk terror. Det er fare på ferde!

Boken er skrevet av Siri Meyer, professor i kunsthistorie og kommer ut våren 2020.

Last ned nyhetsbrevet (PDF).

Om Kalliope

Kalliope var grekernes muse for episk poesi. På bildene har hun en skrivetavle eller en skriftrull og en griffel. Hun inspirerte Homer til å skrive både Iliaden og Odysseen. Men hun kan også holde en lyre. Navnet betyr «den vakre stemmen». Når Kalliope inspirerer en forfatter, settes tanken i bevegelse. Ordene begynner å synge.

Forlaget Kalliope. Kunstbøker eies og drives av Siri Meyer.

Se bloggen www.sirimeyer.no