Gratulerer
I disse dager henges et nytt maleri av Bjørn Båsen, Taffel (Underworld,) opp på Lønningen lystgård på UiB. Det er inspirert av den første science fiction romanen i Norge, Niels Klims underjordiske reise fra 1741, skrevet av Ludvig Holberg. I maleriet driver Niels Klim sitt skyggespill mellom blomster fra gammelt Meissen-porselen. Han har havnet i slåsskamp med en gribb, og bruker en båtshake til å forsvare seg.
Vi tilbyr boken Wonderland. Om Bjørn Båsens kunst til kun kr. 390, og fri frakt innenlands.
Ghosts
Det spøkte på Galleri LNM høsten 2020 da Bjørn Båsen stilte ut. Gamle idoler som Peter Tsjaikovskij, Marquis de Sade og H.P. Lovecraft romsterte i skapene. «Gjengangere» kaller han dem. «De har en tendens til å komme og gå. Du kan nærmest være besatt av dem i noen år, for så å glemme dem. Men de blir aldri helt borte. Når som helst kan de tre ut av mørket», sier han i intervjuet i Magasinet KUNST, nr. 4, 2020. Tiden har kommet for å gjøre opp regnskap. Hvor går veien videre? Utstillingen Ghosts tar opp tråden fra boken Wonderland. Om Bjørn Båsens kunst (2020), hvor det uhyggelige og det dekadente er sentrale tema.
Nyhetsbrev nr. 2
Skilpadde i Paris
Den 26. november åpnet Musée d’Orsay dørene for utstillingen Joris-Karl Huysmans critique d’art. Huysmans (1848-1907) er kritikeren som så skjønnheten i nattelivet og skitne bakgater i Paris, og løftet impresjonistene frem i rampelyset.
Men Huysmans betydning for kunsten stopper ikke her. Da jeg besøkte Bjørn Båsen på atelieret hans i Eggedal, hentet han en bok ut av bokhyllen. Det var Huysmans roman Á Rebour, ofte kalt for dekadansens Bibel. Se intervjuet Mot strømmen https://www.sirimeyer.no/kunstneren-forteller/mot-strommen/
Denne kultromanen handler om en hertug som vender ryggen til samfunnet og skaper seg en egen verden. Han vil leve et liv i skjønnhet. Derfor kjøper han et orientalsk teppe som er alladingult og plommefiolett, med et sølvglinsende skjær. Men han er ikke helt fornøyd. Noen dager senere streifer han på måfå gjennom gatene i Paris. Det var der han så den: en diger skilpadde. Vel hjemme plasserer han dyret på teppet og studerer det inngående. Resultatet var nedslående, gløden i fargetonene ble ikke sterkere. Men hva med å glasere skjoldet med gull? Det virket. Skilpadden strålte; de kjedelige fargetonene ble drevet tilbake og teppet ble enda vakrere. Hertugen var henrykt. Men ville ikke effekten bli enda større om man felte edle stener inn i skallet? Da skilpadden var overøst av gull og edelstener, satt hertugen lenge og observerte den. Den hadde søkt ly i et hjørne av spisestuen og lå der og skinte i halvmørket. Han var fullkomment lykkelig.
Skilpadden dør av den grusomme behandlingen. Men hertugen føler ingen skyld. Tvert imot. Han forakter naturen og dyrker estetikken.
A delicate Slumber heter et av Båsens verk. Stolen med fotskammelen svulmer av gull, forsiringer og blondeputer. Den har en historisk patina som fører tankene tilbake til barokkens og rokokkoens sofistikerte livsstil. Men den er ikke behagelig å sitte på. Møbelet står og tripper på to føtter med stolryggen i fritt svev. Stolbena minner om fete kvinnelår. Vi er tilbake i dekadansens estetikk, milevidt fra norske verdier som det sunne, naturlige og funksjonelle. Les mer om dette i Wonderland. Om Bjørn Båsens kunst, som snart kommer ut.
Boken er skrevet av Siri Meyer, professor i kunsthistorie.
Vil du vite mer? Skriv gjerne til: post@kalliope.no
Nyhetsbrev nr. 1
Uhygge i London
«Dress code: Smart, with your most uncanny mask.» Slik lød det da Freud Museum nettopp inviterte publikum til fest for å feire 100-årsdagen for Freuds berømte essay Das unheimliche Få andre akademiske tekster nyter samme popularitet. Dobbeltgjengere, mekaniske dukker, monstre og andre halvdøde skapninger strømmet inn i huset. Utstillingen The Uncanny vises fra 30. oktober 2019 til 9. februar 2020.
Hvorfor har vi en dragning mot det vi frykter? Freud hadde opplevd det selv. En varm sommerdag mens han vandret rundt i en italiensk småby, gikk han inn i en gate hvor prostituerte kvinner kikket på ham fra vinduene. Han løp vekk. Han skriver:
Men etter å ha vandret formålsløst rundt en stund til, befant jeg meg plutselig igjen i den samme gaten, der jeg nå begynte å vekke oppsikt, og at jeg nå fjernet meg raskt, førte bare til at jeg på en ny omvei ble dirigert tilbake dit. Jeg ble da grepet av en følelse som jeg bare kan betegne som uhyggelig.
Det er noe tvangsmessig over det uhyggelige, som Freud påpeker i sitt essay. En sterk og ufrivillig fascinasjon. Det «unheimliche» har dessuten har et annet påfallende trekk: det er hverken nytt eller overraskende. Vi kjenner det allerede. Skrekken er en forkledning av noe «hjemlig».
Dette er tema i boken Mot strømmen. Om Bjørn Båsens kunst. Båsen maler gjerne bilder med porselen som motiv. Glitrende oppsatser fra de rikes bord, med assosiasjoner til sjenerøs selskapelighet i pent møblerte hjem. Men det er bare på overflaten. Uhyggen kommer krypende. De vakre porselensgjenstandene antar monstrøse former. Noen minner om skytevåpen, andre om dusjhoder fra et gasskammer. Og i bakgrunnen henrettes mennesker med spade og pistol.
I disse dager legger Båsen siste hånd på et maleri i serien Krønike, som fremstiller hus. Tittelen høres tilforlatelig ut, som et gammelt eventyr. Det gjelder også det koselige tyrolerhuset med gjøkur i gavlen i et vakkert alpelandskap. Men ryktene forteller at de ordinære formene er et skalkeskjul for høyreekstremistisk terror. Det er fare på ferde!
Boken er skrevet av Siri Meyer, professor i kunsthistorie og kommer ut våren 2020.