«En dag ringte det på døren. Han hadde mitt ansikt, men han var høyere enn meg, tynnere. Dessuten var håret mørkt, og jeg la merke til at han var skjeløyd.
Han var gjennomvåt. I den ene hånden holdt han en krøllet papirlapp med mitt navn og min adresse. Jeg ble ikke overrasket, bare irritert. Jeg følte at jeg allerede hadde en forpliktelse. Jeg spurte hva det gjaldt og hvem som hadde gitt ham adressen. Han ristet på hodet, strakte den ene hånden frem, som for å presentere seg.
– Jeg har mistet hukommelsen, sa han. Alt som har hendt meg de siste dagene virker usannsynlig når jeg forteller det. Du må tro meg, jeg vet ikke hvem jeg er.
– Har du forsøkt hos politiet?»
Denne plagede mannen kjenner jeg. Han dukker opp i en av Tomas Espedals romaner fra 1990-årene som står i bokhyllen min. Situasjon som beskrives er ytterst prekær. Mannen har ingen historie; ikke en gang navnet på den krøllete papirlappen vekker noen minner. Han har mistet det mest verdifulle et menneske kan eie: seg selv.
MOT NULLPUNKTET
En dag bare stod han der. Han banket på døren til Aichas hus. Jeg kunne se hånden hans på dørklinken fra et vindu i gangen, bankingen ble mer og mer insisterende.
Det var tidlig i mai, året var 2016. Vi var fire venner på ferie i Thuir, en liten landsby i Syd-Frankrike. Nettene var kjølige, men solen fylte dagene med en anelse sommer. Det var helt perfekt. Lange spaserturer om formiddagen, champagne på terrassen om kvelden. Jeg hadde nettopp skrevet ferdig en bok. Om noen uker skulle jeg flytte inn i en ny, lekker leilighet. Der skulle jeg nyte mitt otium, som de gamle grekere ville ha sagt.
Planen var å vandre oppover åssidene mot Pyreneene hvor det er lett å følge stiens rytme. Men på første etappe, på veien til middelalderborgen Castelnou, var det noe som skurret. Jeg sakket akterut, klarte ikke å holde samme tempo som de andre. Skrittene ble kortere og usikre.
Jeg svaiet.Hvordan kunne jeg bli så overrasket? Symptomene hadde kommet snikende, uten at jeg merket det. Men nå var de ikke til å overse. Sladdede bilder fra sjelens mørkerom kom til syne: den subbende gangen, hender som griper om gelenderet, fallene på flat mark. Stygge bilder. Da jeg utpå sensommeren skulle besøke søsteren min på Hedmarken, tok jeg med meg en stav. Like etter kjøpte jeg enda en, på fysioterapeutens anbefaling. Du må rette deg opp i ryggen når du går, sa hun. Løfte blikket. Ellers kommer verden til å forsvinne.
Og det gjorde den.Fra denne tiden husker jeg nesten ingenting, annet enn at jeg slepte alt jeg eide inn i den nye leiligheten. Og at folk begynte å oppføre seg merkelig. De vek unna, møtte ikke blikket mitt. Det var ikke mye å si om sykdommen, legene var ikke enige. Så hva kunne det være? Det manglet ikke på spekulasjoner i vennekretsen. Hvem har ikke hørt om noen det har gått riktig ille med, menneskevrak som hverken kan gå, spise eller snakke, knapt nok tenke en tanke? Jeg ble et lett offer for disse monstrøse historiene. Angsten kom krypende.
Jeg er ikke spesielt forfengelig. Kroppen hadde ikke vært noe tema. Men nå fikk den nykker og begynte den å agere på egen hånd. Det gjaldt særlig beina. Jeg beveget meg sakte og rykkvis, som en mekanisk dukke. Uten egentlig å ville det begynte jeg å studere andres ganglag. Noen langer ut, på solide, stødige bein, andre tripper av gårde på høye hæler. Sko kan bringe enhver ut av fatning, enten de er nye eller utslitte, for store eller for små. Det finnes folk med protese, og folk som halter. Så har vi de som sjangler. Eller går med krykker. For ikke å snakke om dem som ikke har bein i det hele tatt og er avhengige av en rullestol for å komme seg rundt.
Hvorfor hadde jeg ikke forstått det før? Vanlige mennesker er opptatt av det som kan bekrefte deres verden, det alminnelige og normale. Og de legger merke til det de beundrer: lange, slanke legger, rask og spenstig gange, sexy bein. Det som avviker fra denne standarden faller utenfor synsranden. Går du på en uvant måte, ser de tvers igjennom deg. Du eksisterer ikke lenger.
Etter noen runder var dommen fra legene klar: Parkinson. En sykdom som ikke kan kureres. Årsaken er diffus Men det medisinske forløpet er noenlunde klart. Cellene i en liten, men viktig del av hjernen begynner å produsere mindre dopamin. Dermed svekkes signalene som går fra hjernen til resten av kroppen via nervene. Over tid vil musklene bli mindre samarbeidsvillige og bevegelsene langsommere. Kroppen stivner. Noen begynner å skjelve. Håndskriften forandrer seg. Stemmen truer med å bli monoton og utydelig. Det er rundt 8000 som har Parkinson i Norge. Få kjenner sykdommen; jeg visste heller ingenting om den. Så fælt, sier folk, når du forteller hva som feiler deg. De er rystet, som om Parkinson er et annet ord for døden.
Hva er en diagnose? Ifølge det medisinske leksikonet er Parkinson en betegnelse på et sett av symptomer eller tilstander med felles kjennetegn. En kjølig og klinisk merkelapp. Men når ordet «Parkinson» forlater leksikonet, skjer det underlige ting. Det fylles med magi og kan utrette mirakler. Si «Parkinson», og du rykker raskt frem i køen for tjenester i helsevesenet. Snart har du frikort hos fysioterapeuten, og kan kjøpe medisiner til redusert pris. Arbeids-giveren din begynner å legge forholdene til rette for deg på jobben. Staten tar hånd om deg, viser omsorg.
Men ordet Parkinson kan også oppføre seg som et trehodet troll. Det sluker deg nådeløst med hud og hår og hoverer som din eneste identitet. Alt du kjenner som deg selv kommer i skyggen. Det hendte at jeg gjorde opp et slags regnskap. Jeg var i full jobb som professor i kunsthistorie, skrev bøker, var med i en filmklubb og en bokklubb, trente fire ganger i uken på et treningsstudio. Det er vel mer enn de fleste andre rekker over? Og likevel var det ikke nok. Jeg tenkte: Selv om jeg skulle bli verdensmester i et eller annet, kommer ingen til å oppdage til det. Jeg var merket for livet.
Var det ingenting jeg kunne foreta meg for å bekjempe trollet? Gjøre det lettere å få øye på mitt «egentlige jeg»? Jeg begynte å eksperimentere med kommunikasjonsformene. For eksempel ville jeg gjerne «oppdra» dem som snakket til meg i et tonefall som om jeg var et barn: «Hvordan går det?» Det hendte at jeg svarte med samme mynt, for at de selv skulle oppleve hvor ille det er å bli redusert til en stakkar. «Hvordan går det?» spurte jeg med sukkersøt røst. Ingenting skjedde, de tok ikke poenget.
Det finnes alltid en grense. Mellom det du kan tåle og ikke tåle, hva det går an å leve med. Når du havner i dette grenselandet, er det aldri godt å vite hva som vil skje. For meg het denne grensen ansiktet. Ansiktet er sjelens signatur. Det finnes ikke noe mer personlig enn å møtes ansikt til ansikt. Det er det som kobler deg på livet.
«Hvorfor er du så sur?» var det en som sa. «Sur?» svarte jeg skrekkslagen. Jeg var jo glad! Men jeg forstod hva som holdt på å skje. Fjeset var i ferd med å bli stivere, en skjebne jeg deler med mange i Parkinsonfamilien. Musklene i ansiktet er livsviktige. De får huden til å vibrere i takt med det som skjer dypt inne i oss. Vi bruker dem til å uttrykke følelser. Når vi smiler, ler, har et glimt i øyet, forteller vi omverdenen at vi har det bra. Mimikken røper hva slags sinnstilstand vi befinner oss i og hvordan vi opplever andre mennesker. Men muskler kan forsvinne. Blir ansiktet redusert til et enkelt, stivnet uttrykk, er du ferdig. Da vil folk tro at du alltid er sur, uansett hva du føler. Du har mistet deg selv.
Alt ble svart. Jeg skrev noen desperate ord på en lapp: Jeg vil bo i mitt navn.
LIVET VENDER
Lappen har jeg fremdeles. Et nødrop fra en annen verden. Det var først senere, da livet hadde tatt en annen retning, jeg forstod at jeg ikke lenger var den samme. Men hva hadde skjedd? Vendepunktet lar seg ikke forklare eller fremstille innenfor rammene av en enkel, kronologisk beretning. Da er det atskillig lettere å peke på forskjellen mellom før og etter. Fotografiet av kunstneren Andreas Dyrdal er en god målestokk på forvandlingens kraft.
En ballong er lappet sammen med plaster. Den har mange huller, men er fremdeles full av luft. Så morsomt, tenkte jeg første gang jeg så det. Underfundig. Godt komponert. Det var dette jeg merket meg. Og siden det ikke var noen ledig plass på veggen da jeg kjøpte det, ble bildet liggende i et skap.
I dag har det fått hedersplassen. Det henger det over skrivebordet i stuen min. Elementene er selvsagt de samme. Men møtet mellom dem slår gnister, bildet får ny mening. Assosiasjoner som vanligvis er forbeholdt plasteret, sår, skade og fare, smitter over på ballongen. Den blir nesten levende, et skadeskutt vesen. I neste øyeblikk letter den og svever. Jeg ser ofte på bildet, gjerne flere ganger i løpet av en dag. Det gir meg håp. Kanskje til og med et løfte om lykke?
Å mestre livet handler om å bruke sine erfaringer, alt man har bygget opp over tid. Under livskriser rykkes du ut av det tilvante og selvfølgelige. Du kan fremdeles ha mange gode kort på hånden. Men de må stokkes på en annen måte. Klarer du å koble elementer som tradisjonelt sett ikke hører sammen, kan livet lades med energi. Akkurat som i Dyrdals fotografi.
Mange mennesker opererer med en lang tidshorisont. Jeg var intet unntak. Hva hadde livet vært uten fremtidsdrømmer? Våren 2001 fylte jeg ofte ryggsekken med tunge bøker, tok på meg fjellstøvlene, og gikk opp til fjelltoppen Rundemanen, 568 m over havet. Jeg lå i hard trening for å kunne nå et ettertraktet mål: fjellene i Himalaya.
Parkinson tar fremtiden fra deg. Kroppen krever stadig sterkere medisiner for å kunne fungere. Når de ikke virker lenger, blir du stiv og ubevegelig. Forfallet er uunngåelig, morgendagen er usikker, truende og mørk.
Men hva er tid? Etter turen til Himalaya utga jeg en bok sammen med venninnen min, billedkunstneren Birthe Marie Løveid. Vi kalte den Suget etter virkelighet. Som forsker var jeg vant til å forholde meg kjølig og distansert. I vitenskapen er det jo studieobjektet som teller. Men i denne boken var jeg fristilt fra slike krav. Skriveprosessen ble uvanlig intens, særlig når jeg kom på sporet av noe som ennå ikke hadde fått en språklig form. I slike situasjoner strekker man seg, hvert eneste lille ord blir veiet og vurdert. Det hendte at jeg våknet midt på natten og stod opp, bare for å flytte på et komma. Slik oppdaget jeg øyeblikket.
Nevroestetikken, en nyere vitenskapelig disiplin, er opptatt av slike fenomener. Man kaller det for affekter. Affekter er en form for overføring eller fri flyt av livskraft eller energi som kommer utenfra og strømmer gjennom oss. De opererer uavhengig av koder og konvensjoner og utmerker seg med en særlig intensitet. Men selv om affektene ikke fanges opp av bevisstheten, kan de like fullt ha en skjellsettende virkning, både kroppslig og intellektuelt. Derfor kan de generere rystelser som rokker ved inngrodde forestillinger og setter tankene i bevegelse.
Det var dette som skjedde vinteren 2019, da jeg så et maleri av en kunstner jeg ikke kjente. Jeg følte meg berørt, nærmest oppildnet. Så satte jeg i gang med å skrive. Ikke lenge etter kom boken Wonderland. Om Bjørn Båsens kunst ut. Den ble skrevet i ekspressfart, nærmest i en rus. «Et kreativt overskudd uten like» skrev en kritiker. «Griper oss fra første stund».[i]
Disse magiske øyeblikkene er byggesteinene i min nye livsfilosofi. Her står lysten og affektene i høysetet. Treffer man for eksempel et menneske man liker, gjelder det å ta kontakt med en gang. Gode opplevelser kan ikke utsettes. Det gjelder å gripe dem før de forsvinner, holde øyeblikket fast med begge hender. Skal vi kalle det for kortreist lykke?
Parkinson-lidelsen skyldes spesifikke skader i midthjernen. I denne delen av hjernen plukker man også opp pulsen i musikken, selve beat ‘et, som knytter sammen rytme og bevegelse. Slike opplevelser føles godt, man blir glad. Og det er viktig for nervesystemet. Livslyst øker produksjonen av dopamin, som hjernen har for lite av. Forskere har dokumentert at opplevelsen av rytmisk musikk kan påvirke kroppens evne til å bevege seg. I en video som tidsskriftet Forskning har lagt ut på internett går en Parkinson-pasient over gulvet, først uten, og deretter med musikk.[ii] Han forandrer seg fra å være ustø og nesten ubevegelig til å gjenvinne kontrollen over beina. Miraklenes tid er ikke over.
Sykdommen tvang meg til å gi avkall på sykkelen, skiene, svømmeturene. I stedet meldte jeg meg på et boksekurs. Og ble temmelig overrasket. Hvem skulle tro at dette skulle bli ukens høydepunkt? Boksing handler ikke om å slå løs; det er intellektuelt krevende. Alle slag er ritualiserte og følger visse faste bevegelsesmønstre. Når du åpner for eksempel, gjør du det alltid på samme måten; et lett slag med venstre hånd for å måle avstanden til motstanderen. Boksing krever koordinasjon, hjernecellene må anstrenge seg og arbeider på nye måter.
En lørdag i mars 2020 så jeg Tim Robin Lihaug vinne VM-tittelen i lett tungvekt i Grieghallen sammen med mine nye boksevenner. Kampsport er skikkelig eksotisk. En bokser går i ringen for å bli beundret. Å tape er intet alternativ. Sjansen for å bli ydmyket er stor. Bokserne snakker med knyttede never. Kroppens bevegelser er koblet til sinnet. Det finnes finmaskede koder for å spotte og fornedre den andre, vri seg unna, ta kontrollen.
Uventede opplevelser gjør noe med sjelen din, de setter deg i bevegelse. Du åpner noen dører som du ikke visste om. Slipper nye mennesker inn. Blir rausere og mer overbærende. Den som dyrker øyeblikket, henger seg ikke opp i uvesentligheter. Man hegner om det som gjør livet intenst, og lar det andre ligge. Det hender at jeg tar frem den gamle lappen og spør: Vil jeg fortsatt bo i mitt navn? Behovet er like sterkt. Men nå bærer jeg huset med meg, som en snegle.
MEG SELV?
Da jeg fikk Parkinson-diagnosen følte jeg en sterk trang til å forskanse meg og gå i indre eksil. Men er det mulig å stenge omverdenen ute og bygge hele eksistensen sin på selvet? I et forsøk på å løse de eksistensielle flokene, leste jeg meg opp på det vi kan kalle for jegets idehistorie. Hvordan skal vi egentlig forstå dette «selvet»?
Henrik Ibsen satte problemet under debatt i Peer Gynt (1867). «Kommer ikke kjernen snart for en dag?» spør Peer. Døden nærmer seg, og han holder dommedag over seg selv. Alt det ytre og sosiale skal skrelles vekk. Peer jakter på sin personlighetskjerne, noe indre og unikt. Bort med Gullgraver-Peer, pelsjeger-Peer, oldtidsgranskeren, profeten, rikmannen, alle de sosiale rollene.
I alle språk finnes det en eller annen referanse til et «jeg» eller «selv». Men det betyr ikke at ordene viser til det samme. De kan inngå i forskjellige meningsunivers. I antikken tenkte man ut fra andre distinksjoner enn indre/ytre, fremfor alt ånd/materie og det evige/flyktige. Platon for eksempel mente at folk måtte lære å mestre seg selv. Men da burde man søke lærdom i det allmenn-menneskelige. Selvrealisering innebar ikke å realisere noe personlig, men noe evig og universelt, som ligger nedlagt i alle mennesker som en mulighet.
Med Augustins Bekjennelser, som kom ut i 397, fikk vi et nytt syn på menneskets natur, som åpner for det individuelle. Det er ikke nok å tro på Bibelen og respektere kirkens dogmer. For å bli frelst må hjertet være med. Augustin gjør sjelen til en arena for kampen mellom gode og onde krefter. Uroen er menneskets eksistensielle grunnvilkår. Slik åpner han et indre rom hvor sjelen kan føre samtaler med seg selv og med Gud. Den subjektive dimensjonen blir viktig. I vår tid har dette indre rommet blitt hovedsaken; uten det ville vi ikke hatt noe «jeg».
Individualiteten blir til idet vi uttrykker eller synliggjør noe som bor i vårt indre, hevder filosofen Charles Taylor, forfatteren av klassikeren Sources of the Self. The Making of the Modern Identity (1989). Vi viser frem våre mest personlige følelser og reaksjoner gjennom gester, mimikk og språk. Uten slike ytre former, ville vi ikke blitt kjent med oss selv.
La oss bruke Leonard Cohen som eksempel. Cohen var en nær venn av den amerikanske artisten Judy Collins, og møtet mellom dem er blitt legendarisk. I et intervju på YouTube forteller Collins at hun fikk navnet hans av en venninne som kjente ham fra oppveksten i Montreal. Hun var på jakt etter en låtskriver. På denne tiden bodde Cohen i en kunstnerkoloni på den greske øya Hydra, hvor han skrev dikt og romaner. De møtte hverandre i Collins leilighet i New York i 1966.[iii]
Cohen hadde med seg Suzanne. «Jeg kan hverken synge eller spille gitar,» sa han, «og jeg vet heller ikke om dette er en sang». Men Collins var begeistret, Suzanne var definitivt en sang, og hun likte stemmen. Da hun like etter skulle arrangere en veldedighetskonsert, presset hun Cohen til å opptre. Og der stod han på scenen og sang, svært motvillig. Da han var kommet halvveis, hadde han fått nok og løp gråtende ned fra scenen. Collins måtte bruke alle sine overtalelsesevner for å få ham til å fullføre. «Vi går opp igjen og synger sammen,» sa hun trøstende.
Det var da det skjedde. Sceneskrekken var som blåst vekk. Han sang med den særegne stemmen som skulle gjøre ham så berømt; nasal, monoton, lav, nesten hviskende. Collins var overveldet. Hun kalte det for en «omvendelse». I Cohen-biografiene omtales hendelsen som et «turning point», et «vendepunkt» i det som skulle bli en lysende karriere.
Cohen ble Cohen da han begynte å synge. Han oppdaget en ny og ukjent side ved sin personlighet. Dermed fikk han en mulighet til å realisere et talent han ikke visste at han hadde. Taylor kaller det for «ekspressiv individuering».[iv] Denne ideen er en av hjørnesteinene i vår moderne kultur.
Det er nesten umulig å tenke på sanger som «Suzanne» uten å høre Cohens stemme. Men er ordene bare hans egne? La oss ta refrenget:
And you want to travel with her
And you want to travel blind
And you know that she will trust you
For you’ve touched her perfect body with your mind.Jeg ser Cohen for meg på scenen, med gitaren. Han lever seg helt inn i sangen, kjæler med mikrofonen, går ned i knestående. Og publikum følger ham, hele veien. Ordene er ikke nye, de er en del av dagligspråket. Vi forstår hva det betyr «to travel blind» og å berøre noen «with your mind». Cohen må ha kjent varmen, sympatien, beundringen. Sangen ga ham en følelse av fellesskap. Under senere konserter inviterte han ofte publikummere opp til seg på scenen, han ville ha dem tett på.
I skapelsens stunder befinner vi oss på tynn is. Dette gjelder enten man synger eller skriver. Vi er fullstendig utlevert til oss selv og vår egen fantasi. Men vi er ikke alene. Når vi snur og vender på språket for å finne det beste uttrykket, vekkes tanker, følelser og minner til live. Ordene er ikke lenger bare våre egne. De er en resonansbunn for andre mennesker og tekster. Verden klinger med.
Selv om vi flykter til en øde øy, følger altså «de andre» med oss. Vi kan ikke tenke en tanke, uten å trekke veksler på språket, som er en felles ressurs. Forholdet til omgivelsene kan være konfliktfylt. Men det er også spenningene mellom den indre og ytre verden som skaper vendepunktene, noe av det sterkeste vi kan oppleve.
BEGREPET VENDEPUNKT
Vendepunkter kan være vanskelige å beskrive. Er det derfor de er så fascinerende? Collins er påfallende ordknapp, på grensen til det språkløse. Odet «omvendelse» får oss til å tenke på noe guddommelig eller sakralt. Det er ingen tilfeldighet. Vendepunkthistoriene har mange likhetstrekk med Bibelens fortellinger.
Den klassiske omvendelseshistorien finner vi i 9. kapittel av Apostlenes gjerninger. Det dreier seg om apostelen Paulus. Første gang vi møter ham heter han Saul og er en nidkjær fariseer som forfølger de kristne. En dag, mens han er på vei til Damaskus for å slutte seg til sine stridsbrødre, blir han truffet av et himmelsk lys som blinder ham.
Han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.[v]
Saul hverken spiste eller drakk på 3 dager. Og da han fikk synet igjen, var han blitt en annen. Han lot seg døpe, skiftet navn til Paulus og ble en av oldkirkens store teologer.
Paulus adlød en stemme som kom utenfra. Gud talte til ham. I vår tid kommer stemmen innenfra, fra dypet av oss selv, hvor vi reflekterer over våre erfaringer. Selvet er blitt selvrefleksivt. Det vi kaller «meg selv» er hverken gitt eller stabilt, det blir til over tid. Som det heter i mange selvbiografier: «Veien blir til mens du går.»
Dette påvirker også vendepunktene. De skiller seg fra den plutselige og momentane omvendelsen i Bibelen ved å strekke seg utover øyeblikket. Thomas Hylland Eriksen sier det slik i sitt essay: Vendepunkter er «hengsler som forbinder fortid med fremtid, foreldelse med fornyelse. Som regel er det først i ettertid at de gir seg til kjenne.»
BOKENS VENDEPUNKTER
Mange forbinder vendepunktet med omslaget i et narrativt plot slik Aristoteles beskriver det i sin Poetikk. Han kaller det for «peripeteia», det greske ordet for å vende om, og viser til omdreiningspunktet i en historie som er kronologisk fortalt. I den greske tragedien førte peripetien ofte til heltens undergang, gjerne tilskyndet av gudenes lek med menneskers skjebne. I Sofokles Kong Ødipus snur lykken i det øyeblikket Ødipus innser at han, som har gjort alt for å redde sitt folk, i virkeligheten er en morder.
Gudene er ikke lenger garantister for en kosmisk orden, slik man kunne tro på Aristoteles’ tid. Vi lever i en omskiftelig og ustabil verden uten sikkerhetsnett, og er avhengige av å finne forankring og mening i oss selv. Det gjør oss utsatte og sårbare. Det har satt sitt preg på flere av fortellingene i denne boken.
La oss høre hva dikteren og filosofen Friedrich Schiller (1759 – 1805) har å si om menneskets skjebne i nyere tid; han var tidlig ute med sine bekymringer. I Om menneskets estetiske oppdragelse i en rekke brev fra 1795 skriver han om hvordan en økende spesialisering og arbeidsdeling gjør ubotelig skade på individet. Sjelen blir mer og mer fragmentert. «Fellesskapet gjør embetet til målestokk på mannen», sier Schiller.[vi] Hos den ene borgeren verdsettes hukommelsen, hos den andre den matematiske forstand, hos den tredje praktiske ferdigheter, etc. Alle andre anlegg forsømmes. Sjelens harmoni går tapt.
Evig og alltid bare lenket til et lite bruddstykke av helheten, utvikler mennesket seg også selv bare til et bruddstykke.[vii]
Chaplins film Modern Times (1936) illustrerer dette. Han spiller selv arbeideren ved samlebåndet på en stor fabrikk. Arbeidet består i å skru på muttere som ruller forbi i et rasende tempo. Hva det skal tjene til aner han ikke, men et annet sted i fabrikken står det antagelig en arbeider som fester mutrene til en bolt eller en skrue. Den mekaniske og monotone handlingen legger beslag på hele personligheten. Når han støter på en dame utenfor fabrikkporten, glemmer han å hilse. Alt han ser er de store, runde knappene i kåpen hennes. Han tar opp skiftenøkkelen for å skru.
I bokens fortellinger aner vi konturene av et samfunn med enda større kompleksitet. Det er ikke bare arbeidslivet som legger føringer på hvem vi skal være. Vendepunktene springer ut av eksistensielle dilemmaer av ulike slag, knyttet til kjønn, seksualitet, sosiale forskjeller, rusmidler, tro, sykdom, vold, etc. Det dreier seg kort sagt om spenninger mellom lengselen etter å fullbyrde seg selv som menneske og det sosiale og politiske presset utenfra.
Her følger noen smakebiter av hva du har i vente:
«Jeg vil skrive om døden».
«Jeg bestemte meg for å slutte å skrive som meg,» sier Sumaya Jirde Ali. Hun var akkurat blitt en feiret stemme i norsk offentlighet, da følelsen av ufrihet kommer snikende. Behovet for å skrive frem et annet jeg, oppleves som akutt. Men hvordan skal man begrave den identiteten som allerede lever «der ute»?
«Omvendelse»
Suzanne Brøgger tar utgangspunkt i pandemien, som har rammet oss med sjokk: «Hvide er ikke vant til at se sig selv som racister. Seksuelle overgreb, der hidtil har været ”normale” er pludselig blevet kriminelle, mens Co2-udslippere nu må se sig selv som forbrydere.» Men akkurat i dette øyeblikket, i det en ny verden blir synlig, kommer Brøgger til å huske den gamle. Hun bestemmer seg for å erobre livet tilbake.
«Dører som åpner seg»
Thomas Hylland Eriksen våkner på sykehuset etter en kreftoperasjon. Som antropolog betrakter han det nære og kjente ved hjelp av det fremmede og beskriver det som skjer som en overgangsrite. Det er nettopp i den prekære fasen, mens han er på sitt mest sårbare og ustabile, han får livet i gave.
«Himmelharpen».
«Jeg håper på en fellende dom». Dette sa Peter Gembäck, før han gikk inn i rettssalen. I 10 år hadde han gitt alt for å skape et paradis på jord. Det han etterlot seg var et skrekkvelde. Han er rede til å forandre seg. Men hva skulle han tenke om seg selv? Hadde han vært bøddel eller offer? Og hvordan skulle han kvitte seg med mannen på tiltalebenken?
«Veien jeg tok»
«I syv år hadde jeg flakket rundt i verden.» skriver Karin Haugane «Jeg knelte under byrden av ubearbeidede erfaringer» I møtet med annen poesi finner Haugane sin egen «livstone» hvor sorg, vemod og glede smelter sammen». Samtidig møtte hun kjærligheten. «Det jeg grep til og holdt fast ved var disse to, kjærligheten og poesien.»
«Seksuelle vendepunkter – en selvangivelse»
Helt fra sin tidligste ungdom hadde Wencke Mühleisen dyrket begjæret som en livgivende og overskridende kraft. Hellig overbevist om at lysten, eros, ville gjøre henne fri og lykkelig. Som 65-åring blir hun bedratt og forlatt. Det er tid for en selvransakelse.
«Usynlighedens Spiral»
“Verden er forandret. Med ét lukker alt ned og han er overladt til sig selv.” I “Usynlighedens Spiral” trekker Sara Omar oss inn i en liten gutts livsverden. Hvorfor skal han leve i et hjem som mest av alt ligner på fangehullet i eventyrene hans far pleide å lese høyt? Fantasien og virkeligheten smelter sammen, når vi følger med i guttens kamp for å navigere og skape mening i en verden som består av fire vegger i et lite hus.
«Lucy in the Sky with Diamonds»
«Alt var gull og diamanter, glitrende og vakkert. Ridder Rød fylte hjertet mitt med SANG, mine lår var våte av overgivelse. Men så umerkelig tok en annen ridder over. Ridder Sort strømmet gjennom mine årer.» Dette skriver Marianne C. Pierron i dagboken sin. Vendepunktet kommer først etter 22 år, når hun møter en dansk hjemmehjelp.
«Onde handlinger og tilgivelse»
En seng, et skap og en vask, en pult og en spinkel stol. Mer var det ikke plass til på de 5 kvadratmeterne Andreas Ribe-Nyhus hadde til disposisjon. Det luktet angst. Hvordan hadde han havnet her? Slik begynner en lang erkjennelsesgang, hvor øksemoderen på celle 13 går igjennom ikke bare ett, men flere vendepunkter.
«Blanke faen. Sorg, mangel og melankoli»
Finn Skårderuds essay åpner på kjøkkenet i et lite gult hus i en skog. Det ender på kontoret, hvor psykiateren sitter i knehøyde mellom et barn og en depressiv mor. Mellom de to scenene er det et langt liv, og mange hvite tråder. Hvitt er fraværets farge. Dette er en historie om å være frakoblet. Og om et vendepunkt.
«Å viskas ut».
«Graviditeten og fødselen er eit tydeleg teikn på at eg ikkje kunne halde fram med å leve som kvinne. Kroppen min laug om kven som var inni, og det vart stadig meir deprimerande å leve slik.» Dette skriver Tarald Stein. En operasjon på Rikshospitalet er alt som skal til for at livet skal ta en ny vending. Men hva vil skje dersom drømmen ikke går i oppfyllelse?
«Den gamle mannen og håpet»
«Så hører jeg det: små knekk. Jeg snur meg igjen, og ser at isen krakelerer rundt meg, at hvert fraspark lager tynne mønster av småsprekker.» Drømmen er vakker, men farlig. Men Elisabeth Thorsen, som er prest, fortsetter likevel. Kan smerten hun bærer på få en språklig og håndgripelig form? Hun har reist til Snåsa for å få hjelp, hos Joralf med de varme hendene.
[i] Granum Dillner, Edvard i Subjekt.no, 16.6 2020.
[ii] Se «Forskeren forteller: Kan rytmisk musikk endre hjernen hos en med Parkinson?», intervju med Kjetil Vikene i Forskning.no, 12. 2 2018.
[iii] https://www.cbc.ca/radio/asithappens/as-it-happens-friday-edition-1.3847360/he-was-totally-unlike-anybody-else-judy-collins-remembers-leonard-cohen-1.3847364
[iv] Taylor, Charles (1989). Sources of the Self. The Making of the Modern Identity. Cambridge University Press. 376
[v] Apostlenes gjerninger 9, 4 – 5.
[vi] Schiller, Friedrich (1991). Om menneskets estetiske oppdragelse i en rekke brev. Solum Forlag AS. 31. Oversettelse ved Sverre Dahl.
[vii] Ibid. 30.